HUSKJØPET

Vi hadde akkurat begynt å prate litt om å flytte sammen og finne et hus som skulle bli heimen vår i all overskuelig framtid. Lars bodde fremdeles i huset sitt i Brattvågen og jeg i leiligheta mi i Ålesund. Vi titta litt på finn.no og gikk på vår første visning. For meg er magefølelsen et essensielt verkøy som jeg bruker egentlig på det meste. Og magefølelsen til oss begge var vel ganske tydelig på at vi måtte vurdere andre options. Vi fikk nyss om et hus som lå for salg. Huset hadde nok sett sine bedre dager, men herre min hatt for et sted det lå på! Og FOR en tomt! Tomten har sitt eget lille fjell med intet mindre enn en kanonstilling. Og med altså en praktfull utsikt. Den dagen det var visning, kjørte vi mot huset. 500 meter før vi kom til huset, kjente jeg det i magen. Jeg fikk ro i sjela og magefølelsen sa JAAA. Det må bare bli her vi skal bo! Vi såg den lille fjellknausen og døpte det sporentstreks til champagnetoppen. Lite visste vi da at det var det som visstnok var favorittdrikken til forrige eiere. Meant to be, tenker jeg vi tenker her. Huset er gammelt. Fra 1959 og sett sine glansdager passere. Mye var slittt men vi så ikke det. Det vi så var mulighetene, roa det ga oss, stillheten, beliggenheten, fjella og sjøen. Vi så store vinduer mot og øst og mot vest, vi så åpen kjøkkenløsning. Vi så for oss sitte i vinduskarmen med peisen som knitra og kaffikopp i handa. Vi kjente begge kun hva det skulle bety for oss og vår nye familie. Dagen etter var huset vårt . Dette blir historiene om framdrifta til huset blir heimen og vi kan flytte inn.