En overtagelse man ikke glemmer

Den 5 mai 2018 tok vi nærmest oss selv i å ha kjøpt et hus. Det er slik det føles. Det gjør det ikke mindre riktig - det føles fullstendig rett. Bare det er en herlig følelse, du vet den følelsen når du bare vet innerst inne til langt utenpå at det valget du har gjort er helt rett.

Slik vi det med huset. Så kom dagen vi skulle ta over. Og dette er en liten, søt historie om akkurat den dagen.

Vi måtte jo feire overtagelsen i huset. Vi kjøpte champis, tok med noen klappstoler, kubbelys, sigarer (jada), sushi og dro til huset. Det var en utrolig fin kveld, og vi var ordentlig, ordentlig lykkelige.

Lars er ganske romantisk av seg - det skal han ha. Og veldig søt. Han sa my fint om oss og snakket om den forpliktelsen vi nå hadde gitt hverandre ved å finne et hus som skulle bli hjemmet vårt for alltid. Så spurte han: Vil du ha meg også for alltid? Han fridde. I huset som vi hadde tatt over den dagen. Mellom sushi, bobler, og klappstoler, så spurte han meg. Jeg så overhode den ikke den komme og spurte flere ganger om han var helt, helt sikker. Da han tok frem ringen, skjønte jeg litt mer at det var ikke tatt helt ut av det blå.

Vi var forlova. Jeg hadde endelig funnet mannen jeg ville gifte med meg, og vi hadde funnet et hus sammen. LOVE.